Sjøørret-øya
29.november 2008
Lakse-Truls inviterte på fisketur. Sjøørreten skulle lures. Med fiske-abstinenser opp etter øra takket Lasse ja til invitasjonen.
Tidlig lørdag morgen, sent i november, satt en noe spent Lasse seg i bilen for å hente Lakse-Truls. Truls hadde invitert på sjøørret-fiske i Østfold. Som ballast har Lasse en lang vinter i fjor med endeløs dunking. Totalt resultat på alle fjorårets turer: 1 sjøørret på 300 gram.
Ikke akkurat full av optimisme valgte Lasse allikevel å bli med Truls, om ikke annet for å få kastet litt. Truls skrøyt av plassen, hvor han for kort tid siden hadde lurt opp hele fire sjøørret i løpet av noen hektiske timer. Den største på 6-700 gram.
Kanskje to grader i lufta, regn, sludd og vind. Joda, her skulle det fiskes. Allikevel skjønte vi tidlig at vi hadde lite å klage på der vi kledde på oss lag på lag med superundertøy under vaderne, når 4-5 småspreke damer strippet ned til bikinien og stupte ut i Oslofjorden. Da har man sett det også en sen november-dag. Vi valgte å forbli påkledd.
Denne badeplassen som jentene valgte var også vårt utgangspunkt for dagens fiske. Det skjønte vi raskt var ganske håpløst, grunnet flere faktorer. Vi valgte heller å sette oss i bilen for å se om det var noen bedre plasser andre steder. Det var det.
En liten fin bukt ble valgt og vi plasserte oss strategisk. I følge Lakse-Truls var forholdene bra for fiske etter sjøørret, og han anbefalte en liten rekeimitasjon. Lasse bukket, nikket og gjorde som proffen sa. Det tok ikke lang tid før noe skjedde. Først blir Lakse-Truls noe ivrig når han skal fortelle om en meget pen ørret som fulgte flua helt inn. Brun var den, og svær. Like etter hadde Lasse en fisk etter flua. Oj, dette er jo morsomt.
Så smalt det, veldig. Syv meter fra stangtuppen høgg det til i stanga til Lasse. Noe tungt bøyde til i syveren og dro masse snøre ut før fisken valgte stange-taktikken. En brun rygg viste seg og Lasse lurte en stund på om han hadde fått en torsk. Det hadde jo vært ganske typisk. Så hoppet fisken. Torske-teorien ble lagt død, dette var en vaskekte sjøørret. Etter litt mer kjemping fikk mennesket overtaket og en nydelig brun versjon av sjøens ørret ble foreviget før den ble satt ut. 1,4 kilo fisk, ny rekord på flue for Lasse. Oj, dette er jo veldig morsomt.
Etter noen timer i bukta med den brune ørreten brøyt vi opp og fant oss en ny bukt. Lakse-Truls kastet seg ut full av iver, samtidig som Lasse bare måtte sende bilde til hjemmeværende fiskekamerater for å skryte av dagens fangst. Før Lasse omtrent hadde kommet seg ut av bilen ropes det fra Truls. Denne gir en kamp av de sjeldne. Masse utras, litt hopp og sprett og den virker å være ganske stor. At den blanke saken klokka inn på en kilo jevnt var noe overraskende etter kampen å bedømme, men like fullt en meget flott sjøørret.
I løpet av de neste 15 minuttene lurte Lakse-Truls opp to sjøørreter til, begge over kiloen, den største nærmere halvannen kilo. Begge var blanke, lange og slanke, men noen fantastisk pene eksemplarer. Alle tre fikk beholde livet.
Lasse på sin side dunka og dunka, uten egentlig å la seg irritere over manglende fangst. Rekorden fra tidligere på dagen varmet fortsatt i en kald kropp.
Så smalt det igjen. Denne gangen litt lengre ut og denne gangen en helt annen kamp med fisken. Utras, full fart i mot, hopp, plask, jubel, latter og enorm glede. Litt over kiloen, blank som pokalen Vålerenga vant 9.november.
Nå var det greit å gi seg. I løpet av noen fantastiske timer en lørdag før mørket kom ble det ikke mindre enn syv sjøørreter, fem av de over kiloen. Selv ikke Truls hadde opplevd maken med fluestanga etter sjøørret, noen gang.
Å si at man er glad for at man takket ja til invitasjon om tur, til tross for møkkavær og til tross for at senga kanskje fristet litt mer når vekkerklokka klang, kan være dagens underdrivelse.
Den eneste bekymringen nå er at man blir like hekta på fiske etter sjøørret som man er på å duppe de tørre fluene i Tisleia. Men, man trenger kanskje en hobby som varer hele året?
Lunefulle Tisleia
15.august 2008
Helga 15-17.august var det duket for nok en tur til elva vi liker å kalle vår egen. Med oss hadde vi Truls, svoren laksefisker og nykommer i Tisleia.
Geir Ove måtte igjen melde avbud til denne turen, tungvint nok. Som deleier i et gründerfirma blir det visst av og til helgejobbing. Dumt for han.
Dagene blir kortere og kortere nå, så fredag kveld gikk mest med til å ta noen kast i de nedre deler av elva. Vi så ett og annet vak, men gikk hjem uten fangst. Lakse-Truls prøvde seg til og med litt med streamer, da han etter eget utsagn skulle ta så utrolig mye mer fisk enn oss med den typen fiske. Vi andre valgte å ta det med en klype salt.
Til en forandring valgte vi å unne oss litt ekstra luksus denne helgen, og sjekket inn i ei nydelig lita hytte på Vasetdansen. Vi tok en forholdsvis tidlig kveld, for å kunne bruke hele neste dag i elva.
Vi var i elva rundt halv ti lørdag morgen, og det var noe aktivitet ute på elva, og det skulle ikke ta lang tid før ting skjedde. Lakse-Truls, denne dagen utstyrt med tørre fluer, banka på en fisk til tross for et særdeles sent tilslag, men mistet den etter et lite minutt. Ikke den største vi har sett, men den tok i alle fall. Truls var tydeligvis i sonen, for ikke lenge etterpå fikk han sin første tørrfluefangede ørret fra Tisleia, en stekefisk på rundt 200 gram. Frode og Lasse gledet seg på nykommerens vegne.
Lasse var ikke i sonen, mildt sagt. Et par flyt ga fisk etter flua. Den første slapp etter tidenes kjappeste tilslag. Ikke kald nok nå. Den andre var på i kort tid, men lurte seg av. Litt frustrert nå.
Frode på sin side var litt mer heldig, og klarte til slutt å få lurt opp en pinne han også, litt større en Truls sin, men fortsatt manglet god-fisken.
At det skulle bli laksefiskeren som tok turens største fisk, var jo selvfølgelig nesten klart før vi reiste. Vi byr da på oss selv, og unner Truls dette. Omtrent en hekto under halvkiloen, men et meget pent eksemplar fra Tisleia. Tatt på tørt, selvfølgelig.
Til tross for dette valgte Truls å prøve dette merkelige streamer-fisket både nå og da. Vi andre var ganske fornøyde med at han ikke lykkes helt med det.
Enter Tobben igjen – bra mann. Joda, samme mann som vi møtte i Hallingdalselva. Hadde visst fri, var på hytta, ville se Tisleia igjen. Hyggelig med besøk på godplassen.
Dog valgte nok Tobben å sove litt lenge lørdag, så han kom til elva omtrent når det slutta å vake midt på dagen. Alle fire gikk litt nedover elva for å se, vi kom over en og annen fisk som vaket utrolig sporadisk, men klarte ikke å lure skjønnhetene. Tisleia viste seg fra en lunefull side.
Tobben tusla litt lengre nedstrøms, og fikk lurt opp en stekefisk på blindfiske, men også han slet med uttellingen. Lakse-Truls slet også litt, men det må han ta skylda for selv. Ser at flua blir borte i et vak, rekker å spørre Frode om hva som skjer, hvorpå Frode sier: ”Gjør tilslag da mann”. Tilslag gjort rundt fem sekunder etter flua ble borte, ingen fisk. Vi andre lurer litt på hva laksefiskere driver med.
At vi håpet kveldsfisket skulle gi oss gode stunder, som så mange ganger før, holdt oss oppe i løpet av en frustrerende dag. Kveldsfisket ga oss ingenting. Hva skjer?
Nå skal det sies at døgnfluene i andre generasjon ikke var skikkelig i gang. Det var mye sverminger av vårfluer, men ikke massive klekkinger. Selv ikke når vårfluene la egg var ørreten noe særlig på hugget. Kanskje en annen helg?
Heldigvis, for vår egen selvtillitt, gikk rapportene i helga på at vi ikke var alene om å ha et vanskelig fiske. At vi i det hele tatt hadde klart å lure opp en del fisk i løpet av noen hektiske morgentimer, virket overraskende på de andre fiskerne vi snakket med. Det hjalp jo litt på selvtillitten.
Tisleia er lunefull, og det viste den til gangs denne helgen. Omgivelsene var nydelige, som alltid. I tillegg hadde vi perfekt vannstand, god temperatur, lite vind og glassklart vann, men noe manglet, de mange kampene med fisk på stramme liner. Uansett artig at det var Lakse-Truls som stakk av med prisen for både flest og størst fisk på denne turen. Vi håper vi har vekket hans interesse for tørrfluefiske etter ørret litt, til tross for at han mener laks på 8,5 kilo er noe helt annet. Vi forstår ikke hva han snakker om.
Sesongslutten nærmer seg med skyhøye kneløft, men vi håper å klare å få klemt inn en helg til i Tisleia, før den går i dvale for vinteren, som kommer så alt for fort.
Se bilder fra turen i vårt bildegalleri.
Stifinnere
26.juli 2008
Frode og Lasses forrige tur til Tisleia ga oss nye opplevelser, tidvis utfordrende fiske og masse nydelig fjellørret.
Yngstemann Dun Ove meldte nok en gang avbud når Frode og Lasse bare måtte tilbake til Tisleia. Av en eller annen merkelig grunn fristet båtlivet og lurevann på Sørlandet mer i godværet enn tur til Tisleia. At gutten slet med influensa kan ha spilt inn på avgjørelsen. Uansett, det må bli hans tap.
Det ble tidig avreise tirsdag morgen og vi kom til ei elv som var såpass levende at jobben med å sette opp telt og camp nok en gang ble utsatt på ubestemt tid. Vi siktet oss ut et par fine fisk som vaket og startet kompis-fisket vårt, med ti kast hver før bytte. Lasse vant kampen om å starte og hadde flere fine flyt i løpet av sin runde. På ti kast gikk ørreten etter flua tre ganger, men alle gangene bommet Lasse totalt på tilslaget. Håpløst av han.
Frode tok plass samtidig som en halvfrustrert Lasse lurte på hva han holdt på med. Dette kan vi jo. På femte kastet til Frode smalt det, noe så inni hampen. En liten 18 krok parachute dun i oliven farge var oppskriften, og en stor ørret ute i strømmen var resultatet. Faktisk den største vi noen gang har tatt på tørrflue i Tisleia. En kilo bikket den. En kilo. Så sinnsykt tøft at det nesten ikke kan beskrives med ord.
Dessverre ble det gode fisket ganske kort tirsdag formiddag, og nær sagt som vanlig valgte lunefulle Tisleia å falle til ro sånn midt på dagen. Har fisken spanske gener kanskje? Den siestaen midt på dagen begynner i alle fall å bli ganske vanlig. På tide å få opp teltet ja.
Siestaen varte ikke til evig tid, og i løpet av ettermiddagen våknet ting til liv igjen. Lasse fortsatte å bomme på alt som var av tilslag og også Frode var med på leken. Fisken tok rett og slett annerledes enn hva vi var vant til. At fisken hadde begynt å beite på vårfluer, mest klekkere, kan være en forklaring. Vi vet ikke, men smått frustrerende var det. Litt morsomt også, for følelsen av å se en fisk stige etter flua man bruker er morsom, uansett.
Første dag ble fiskefri for Lasse sin del, Frode lurte opp en fin stekefisk litt utpå kvelden.
Neste morgen var vi tidlig oppe for å få mest mulig ut av dagen, og tidlig begynte det som det sluttet tirsdag kveld. Greit med vakende fisk, dårlig med fast fisk. Så kom vinden. Vind er noe forbanna tull, rett og slett. Vi bestemte oss for å gå på oppdagelsesferd, og finne et område hvor elva rant en annen retning, for å prøve å få litt le for vinden. Det lykkes vi med.
Fire flyt brukte Lasse på den nye plassen før skuldrene falt på plass der de skulle. En voldsom kamp hvor fisken flere ganger prøvde å kaste seg utfor et brekk, masse nervøsitet og sjokk når halen viste seg i vannskorpa. Denne er svær! Jo da, den var svær, type lang, men så utrolig slank. 800 gram viste vekta, og med tanke på at fisken svømte rundt med 0.45 snøre og påfølgende markkrok godt nede i halsen kan nok forklare kondisjonen til fisken, som nok hadde bikka kiloen godt i normal sommerkondisjon.
Vi fikk noen flotte timer på den nye plassen og lurte opp en del småfisk før vi dro tilbake til Camp Chaos for påfyll av mat og drikke. Ettermiddagen var planlagt til å utforske kanalen nedenfor demningen, det skulle vi ikke angre på.
Frode har lenge drømt om å virkelig få brukt 2’er stanga si, og fiske i kanalen ble muligheten. Vårfluene fortsatte å klekke gode mengder og etter litt speiding ved kanalen begynte det å vake ute i strømmen. Ved kanalen finnes det ikke et uttall gode plasser for baksleng, så tryllekast og luring måtte til, med varierende hell. Når vi først skjønte hvordan vi skulle løse utlegget, så fikk vi betalt. Lasse startet med å få på en fisk av god størrelse som etter et lite minutt lurte seg av flua. Tre bonuskast da, og på neste kast steg en ny ørret i vannet, men bommet helt på flua. Er det 30 bom Lasse hadde nå? Ja, noe sånt.
Frode lurte seg ut med den letteste stanga si og begynte naturlig nok umiddelbart å fiske mot fisken som bomma på Lasses flue. Det tok ikke lang tid før det var fast fisk, og den kampen som fulgte i sterk strøm på lett utstyr skulle vært filmet. Dessverre var videoutstyret hjemme. En nydelig, men ganske blank, ørret på tre kvart kilo fant veien til håven til stor glede for alle involverte. For en elv.
På vei oppover elva igjen ble vi stående noen meter nedenfor en fiskekollega som plutselig fikk fast fisk. Som de gode samaritaner vi er så bidro vi med hjelp til håving på en nydelig sak på 600 gram. At vår kollega i elva valgte å knekke nakken på skjønnheten kunne vi gjerne vært foruten, til tross for snakk om at middagen var sikret. Vi håper du tar fisken under 400 gram til middag neste gang, sånn for kultiveringens skyld.
Vi tok kveldens siste time ved campen og vi fikk begge et par fine fisk, hvor Lasse fikk den største, også tre kvart kilo. Frode fikk også en mulighet på vår erkenemesis, Johan, og Johan tok etter flua ved en anledning, men som så mange ganger før denne turen, så satt ikke tilslaget. Det kan nok ha vært årets største mulighet til å lure Johan.
Torsdag morgen stoppet vi innom våre venner på Vasetdansen for påfyll av proviant før vi satt turen til Fløten for utforskning der. Torsdag var en sommerdag av dimensjoner, men Fløten leverte varene i et par timer før det ble for varmt. Da døde det helt ut. Vi brukte resten av dagen til å rigge ned camp, sjekke inn i ei koselig hytte på nevnte Vasetdansen og få i oss mat som ikke var laget på primus. Godt å kunne koble litt av når elva er i dvale.
Kvelden brukte vi i de nedre deler av Tisleia, hvor vinduet vi fikk å fiske på ble ganske lite etter en varm dag. Men, når fisken startet å vake så var det full fart. Igjen var det vårfluer på menyen. At man måtte vade ganske dypt gjorde utfordringene for de laveste ganske store. I Dun Oves fravær var det Lasse som fikk den rollen. Vi fikk uansett noen timer med godt fiske og kunne legge oss med god samvittighet. Igjen hadde Tisleia levert varene så det holdt, på hver plass vi besøkte. Vi har sagt det før, og vi kommer til å si det igjen: For en elv!
Se flere bilder fra turen i vårt bildegalleri.
Sært fiske og sær fisk
15.juli 2008
Med sommerferie følger så mye fiske som mulig i en kort norsk fiskesesong. Frode og Lasse besøkte igjen drømmeelva vår, Tisleia. Denne gangen 12-14.juli. Det ble satt rekorder to ganger før elva døde helt for oss.
Gutta ankom elva lørdag kveld uten Geir Ove som hadde valgt en uke på hjemlige trakter i sør. Laksefiske, av det frustrerende slaget og familiebesøk stod på planen for unge Fidje. Frode og Lasse lot oppsetningen av Camp Chaos 2,5 (ja, Dun Ove manglet jo) vente, her skulle det fiskes først. I motsetning til på forrige tur, var det Frode som skulle begynne fisket. Man kompisfisker jo når man kan. Vi refererer igjen til kapitel syv i Fiskehåndboka som tidligere er nevnt på film. Et lite lurekast ut for å sjekke lengde og drift i elva, og som forrige gang smalt det på en ørret på første kastet. Jøsses, dette er jo sykt. Et pent eksemplar over halvkiloen ble tatt bilde av og pent plassert tilbake i elva.
Tisleia gikk på rundt 30 kubikkmeter i sekundet denne helga, noe som ga noen nye utfordringer i forhold til vading og godplasser, men det var ingen krise. Lasse kastet sine ti kast uten hell, før Frode på sitt andre kast for kvelden igjen fikk fast fisk. Denne gangen en ganske blank sak. Kanskje den hadde sluppet seg ned fra Tisleifjorden?
Allikevel skulle det bli Lasse sin kveld. Ut på pidestallen med Vangstein, til tross for store utfordringer med oppstigningen dit, men med god støtte av fiskekamerat Frode. En del flyt over området hvor en vakende fisk var observert, før noe brøyt vannskorpa med stor kraft og kasta seg over flua, en selvbundet døgnflueklekker. Dette var en skikkelig godfisk som kasta seg opp i lufta en gang, før den smart nok la seg dypt og bare kjørte hardt i den strie strømmen. Bøyen stod langt ned i korken på stanga. Fantastisk. Etter noen rimelig spennende minutter klarte Frode å håve skjønnheten, som klokket inn på ca tre kvart kilo. Tørrflue-rekord i Tisleia for Lasses del.
Vi satt opp teltet og fikk i oss litt mat, og plutselig kom mørket raskere enn vi selv skjønte, men fisken vaket, nærmere land nå. Det var masse vårfluer i lufta og på vannet og dette så fisken sitt snitt til å utnytte. Det ble helt uaktuelt å legge seg, til tross for at klokka hadde passert midnatt med skyhøye kneløft. Det som fulgte den neste timen må være noe av det særeste begge har opplevd. Masse fine flyt (vi tror det selv i alle fall) over vakende fisk, uten sjanse i have.. eh.. elva til å se flua. Vi tror vi hadde fisk etter flua vår 12-14 ganger, det plaska og vaka rundt området flua lå, men uten sjanse til å se godt nok ble det så som så med tilslag og slike ting. Fisken slapp unna denne gangen.
Neste morgen lignet veldig på tidlig lørdag kveld. Vi lurte opp noen fine fisk før Frode, også denne gangen på pidestallen, lurte på en skikkelig fisk. Denne tok fem meter lengre opp i elva enn Lasse sin, og denne gangen var det et lite sip-vak som slukte flua. Igjen en kjempekamp med utras og ting som er gøy før den fant veien til håven. Også dette var tørrflue-rekord for Frode. Fisken klokket inn på ca tre kvart kilo. Jo da, det stemmer det, det var akkurat den samme fisken som Lasse hadde lurt kvelden i forveien. Like tung, like lang og med akkurat de samme tegningene og den samme skaden på siden.
Skaden kan se ut til å ha kommet fra et garn eller fra at fisken har sittet fast med et snøre rundt buken. Det er vel ingen som garnfisker i Tisleia, er det? Teorien om snøre kan kanskje stemme bedre, for i løpet av turen observerte vi en dupp som ”svømte” rundt lengre opp i elva, langt unna hvor vi kunne gjøre noe med det. Helt tydelig en dupp-fisker som hadde mistet fangsten, og duppen. Vanskelig å si hvordan det gikk med den fisken, for duppen forsvant etter hvert. Det var garantert ikke fisken vi tok, for den kjørte rundt der oppe når Frode tok den på søndag, men slike ting kan jo skje, desverre.
Lasse lurte opp en fisk på rett under halvkiloen og en liten sak før noe merkelig skjedde med elva. Været så ut til å være perfekt for fiske. Vi fikk et regnskyll som dro i gang noen vårflueklekkinger av en annen verden når sola fikk tak igjen. Men vaka fisken? Neida. Elva gikk i dvale og det ble noen lange og frustrerende timer før man tok en tidlig kveld.
I løpet av natta droppa temperaturen noe veldig, anslått ned mot 2-3 grader og neste morgen var elva like død. Ingenting, nada, nix. Hva skjer? Vi valgte å trekke oss tilbake og sette kursen mot Oslo igjen, men på veien tok vi en tur innom Begna, bare for å se om det kunne være en suksess.
Begna ga oss ingenting. Som i Tisleia var vakende fisk fraværende, til tross for mer eller mindre perfekte forhold. Masse insekter på elva, lite vakende fisk. Var det skiftet i været kanskje?
Nåvel, man kan ikke vinne hver gang, og til tross for en litt kjedelig slutt på turen, leverte Tisleia varene til gangs nok en gang. For en elv!
Se flere bilder fra turen, blant annet med bilde av rekordfisken, i vårt bildegalleri.
For en elv
7.juli 2008
Etter flere avlyste og forkortede turer grunnet for kaldt vann og dårlig tørrfluevær, var endelig Tisleia i den standen vi ønsker å ha favorittelva vår.
Vi la på tur fredag ettermiddag og destinasjonen var det ingen som helst tvil om. Tisleia var målet og vi verket etter å fiske der igjen. Vi hadde egentlig planlagt å være litt taktiske og sette opp telt og få opp Camp Chaos 2 før vi tråkka ut i elva. Det slapp vi.
Det vaket – overalt. Vi valgte uansett å være kompiser og vente til alle var klare, og lett trippende Frode og Lasse måtte pent vente på at Geir Ove gjorde klart utstyret, så vel fiskeutstyr som kamerautstyr. Vi valgte oss ut et eksemplar som vi ønsket å kaste på først og den hjemvendte sønn Lasse fikk æren av å starte. Noe må det ha vært, for aldri har Lasse følt at kastingen har gått bedre. Utlegga var bra, flua ble bra presentert og etter kun få flyt smalt det på en nydelig Tislei-ørret på litt over halvkiloen. For en start. For en elv.
Neste mann på scenen var Frode, som siden han ble kjent med Tisleia for første gang i fjor, hadde gått og verket i månedsvis etter en skikkelig retur. Og hvilken retur det skulle bli. Andre flytet over en vakende fisk, utras, bøy i stanga og full baluba. Også en fisk i overkant av halvkiloen, litt større en Lasse sin. For en start. For en elv.
Geir O….unnskyld, Dun Ove hadde nå lagt fra seg videokameraet. Nå ville han fiske i Tisleia også. Hvem var de andre til å nekte han? Selvfølgelig skulle han fiske i Tisleia. Han lurte opp en pen stekefisk litt utpå kvelden, sånn omtrent rett før det ble kaldere og fisken gikk å la seg. Slutta å vake gjorde den i alle fall. Da var det bare å få slått opp Camp Chaos 2. Godt med alt som er gjort.
Litt ugunstig plassering av telt gjorde at ikke alle sov like godt den første natta. Store hull midt i ryggen er ikke det samme som tung søvn tydeligvis.
Neste morgen våknet vi til lyden av vakende fisk. Frode hadde tydeligvis lurt til seg den beste plassen i teltet, for før kl. 07.00 klarte han å sprette opp av soveposen og inn i vaderne for å starte dagens fiske. Geir Ove og Lasse trengte en time til på øyet.
Planen om frokost forsvant på skogen, for her var det bare å starte dagens fiske. I løpet av et par hektiske morgentimer lurte Frode opp nok en fisk rundt halvkiloen. Geir Ove og Lasse nøyde seg med noen litt mindre, men vel så vakre eksemplarer. Noe som kanskje tok vekk et lite snev av gleden på et godt morgenfiske, var en fiskekollega på andre siden av elva. Vi er ikke typene til å rakke ned på folk som velger andre fangstmetoder enn oss selv – ja sånn bortsett fra hvis du kommer med garn da. Men, vår venn på andre siden var utstyrt med dupp og flue. Greit nok. Han kom gjerne snikende hver gang vi hevet stemmen litt i gleden over et pent vak. Så dunka han ut duppen sin og stripa den gjerne rett over der fisken vaka, til tross for at vi allerede stod og kasta på den. Lite greit.
At han blåste et par-tre fine ørret for oss i løpet av morgentimene er det liten tvil om.
Heldigvis var fisket vårt såpass bra, at vi etter noen stygge blikk og en god frokost klarte å legge den noe voksende irritasjonen bak oss. Duppen forsvant uansett i løpet av formiddagen. Greit nok.
Den noe magiske halvkilosgrensa som vi har satt for Tisleia, brøyt Geir Ove like etter frokosten. Vi har en fantastisk kasteplattform liggende litt ute i elva. Det er en svær stein, som krever lett ekstremvading for å nå. For de minste i troppen, kreves det også litt støttende skuldre for å stige opp i høyden. Fra pidestallen skulle det løsne for Geir Ove. To utrolig fine ørret, begge godt over halvkiloen, lurte han opp i løpet av 20 minutter. Snakk om uttelling. For en elv.
Selv om deler av lørdagen ble ødelagt av et vinddrag som ikke lignet noe, sett i en fluefiskers øyne, var elva rett og slett god med oss. At Lasse mista en sværing (er det ikke typisk?) som var på vei ned brekket, ble lett oversett når man oppsummerte. Dette til tross for at fisken røyk i fortomsknuta. Hva er det de sier i filmen? Man ryker ikke fisk. Jo da, det gjør man.
Både Frode og Lasse fikk opp et eksemplar hver over halvkiloen, og alle lurte opp flere ørret på rundt 3-400 gram. Lasse opplevde også å få fisk på selvbundet flue for første gang i sin karriere som fluefisker, noe som nok gjorde opplevelsen enda litt bedre. Å ta fisk i sin egen "bakgård", noe som barndomselva til Lasse på en måte er, på selvbundet flue. Kan det bli bedre? Fisket vi opplevde var fantastisk, selv om det ikke var overdrevent mye klekkinger. Det var nok klekkinger til å få i gang vakende fisk, lite nok til at våre fluer ble interessante for ørreten. Perfekt med andre ord.
Vi beit oss merke i at mesteparten av fisken vi lurte fortsatt var forholdsvis slanke, noe som vi konkluderte med at må skyldes den sene sesongstarten på fjellet.
Elva lå på rundt 21 kubikkmeter i sekundet denne helga, og det fungerte fint. Vannstanden hadde vært ganske jevn uka før vi reiste og det hjalp nok godt i forhold til aktiviteten på ørreten.
Noe som kanskje ikke overrasker er at det ikke blir lenge til vi returnerer til Tisleia. For en elv!
Se flere bilder fra turen vår i vårt bildegalleri og film fra turen i vårt filmgalleri.
Gode reserver
29.juni 2008
I Frodes skadefravær tok Geir Ove og Lasse en ny tur til fjell og dal onsdag 25.juni. Vi kunne jo ikke sitte hjemme og vente på at en gammel manns rygg skulle klikke seg på plass.
Restene av den planlagte storturen skulle presses ut av sitronen og på vår ferd fikk vi hyggelig besøk av både gamle og nye bekjentskaper. Gode reserver er viktig i skadefravær.
Tisleia gikk fortsatt for stor og kald for at vi i det hele tatt vurderte elva, så vi bestemte oss før avreise for andre alternativer. Den første dagen slet vi i starten litt med å finne virkelig stor fisk som ville ta, men det ble noen pinner som smakte utrolig godt i panna. Rykende fersk ørret stekt ved elvens bredd smaker rett og slett utrolig godt.
Både Lasse og Geir Ove gikk i en slags transe utover kvelden, da vi ikke slet med å finne stor fisk. Det ble spinnerfall og flere kubber rullet seg i strømmen. Å bruke to timer og utallige fluebytter på en enkel fisk som aldri tar er vel normalt, er det ikke? At en litt mindre fisk, like under halvkiloen, tok den spente spinneren til Lasse på tredje flytet er vel også normalt da, er det ikke?
At to lokale helter kom innom like før mørkets frambrudd og prøvde sitt beste for å snakke stygt om elva, gjorde kvelden til en humoristisk opptur. Man trenger ikke være rakettforsker for å forstå at de prøvde å ha godplassen for seg selv.
Torsdagen stod vi opp tidlig i håp om at morgensola skulle gjøre underverker med elva. Det gjorde den ikke, så vi ble egentlig sittende litt rådville og speidet på en elv med masse klekkinger og ingen vak. Vi velger fortsatt å legge noe av denne skylden på de lettere animerte sirkusklovnene som smalt vannstanden opp og ned i et forrykende tempo i løpet av få dager.
Enter ”Tobben” – bra mann. Gutten med hytte i nærheten dukket opp og slo av en meget hyggelig prat om fiske både her og i Tisleia. Hemmeligheter og skrytehistorier gikk i gjengen som fant tonen med en gang. Felles interesse i Vålerenga og fluefiske kan ta noe skyld for dette. Tobben viste oss noen godplasser, skrøyt av noen andre, og fikk noe i retur. Et meget hyggelig bekjentskap som vi møtte flere ganger i løpet av turen.
Torsdag kveld ble virkelig bra for alle mann alle. Det begynte med at Lasse lurte opp en pen ørret på rundt halvkiloen. Igjen var det spent spinner som var vinneren. Den tok flua veldig hardt, hoppa, spratt og ville for all del ikke i håven, men mennesket skulle seire til slutt. Den skulle bare visst at den ville få livet tilbake, da hadde den nok oppført seg bedre.
Etter litt glede i troppen fant Geir Ove et pent eksemplar, som vaket konstant. Også denne fisken supet i seg spinnere til den store gullmedaljen. En time kasting, et hav av forskjellige spente spinnere, ingenting. Rådvill nå, Geir Ove. Så slutta fisken å vake, og irritasjonen hos unge Fidje var til å ta og føle på. Pause ja, den tok en pause. Det må jo fisken også ha. Det tok ikke veldig lang tid før den vaket igjen, selv om Geir Ove nok følte det som en evighet. I ren desperasjon skiftet Geir Ove fra spinner til parachute og bang – der satt den. En enda penere ørret enn Lasse sin, et par hundre gram større. Sip-vak og full fart. Jubel.
Tobben, som hadde sneket seg til en plass lengre opp i elva uten at vi hadde registrert at han hadde kommet tilbake, hørte styret og tok en tur for å se. Med seg i håven en litt større ørret enn Geir Ove sin. Den blødde dessverre fra gjellene og måtte bøte med livet. Sånn er det av og til. Vi vet uansett at Tobben prøver å sette ut all stor fisk han tar. Ingen troféjeger der nei. Bra mann.
I løpet av forrige tur fikk Geir Ove kallenavnet Dun Ove, på grunn av sin ufattelige evne til å tiltekke seg døgnfluer som tok hus på hatten hans. Når han litt senere torsdag kveld dro i land en sik på rundt halvkiloen skal det ikke legges under noen stoler at man vurderte nye kallenavn. Vi lot det ligge, enn så lenge, tror vi.
På fredagen begynte mange dager med mye fiske, frisk luft og søvn i halvdårlige senger å gjøre seg bemerket. Vi bestemte oss for å ta en så og si fiskefri formiddag. En tur til et lokalt kjøpesenter for å handle litt og ekspedisjon til nye plasser ble satt på programmet. Vi fant noen godplasser som skal utforskes senere. På slutten av ekspidisjonen fant vi en svær vakende fisk som vi prøvde å overliste, uten hell, men det ble med noen fine bilder på videokameraet av plaskende fisk.
Lasses gode kamerat, Geir Arne (ja, mye Geir nå), kom på besøk fredag ettermiddag. Nybegynner innen fluefiske, men vi håper han fikk noen gode råd på veien i løpet av kveldstimene. Kanskje vi også vekket interessen ytterligere, selv om det ikke ble fisk på han denne turen? Geir Arne utlovte premie til førstemann som fikk fisk denne kvelden. Konkurranseinnstinktet våknet Geir Ove og Lasse. Vinnerfisken var ikke av det veldig imponerende slaget. En sak på rundt 300 gram som tok, ja du gjettet riktig, en spent spinner. Uansett førstepremie til Lasse. Deilig å være på topp ja. Dette ble også det eneste eksemplaret som kom seg i håven i løpet av en fiskemessig dårlig kveld i en elv hvor vannstanden hadde sunket voldsomt, igjen.
Tobben dukket igjen opp utpå kvelden, og smalt på en kjempefisk på en vårflue oppe i et stille parti av elva. Bang – utras - skråling – banning. Den røyk i fortomsknuta. Tobben hadde glemt å sjekke den i stresset på å skifte fra 3’er stanga til 5’er stanga. Nuvel, slikt skjer selv den beste.
Etter en siste natt på et nærliggende campingsenter og en skikkelig godfrokost, pakket vi sakene og sjekket ut. Et par timer til ved godplassen ble det tid til, og til tross for at elva igjen hadde ny vannstand, nå var den høy igjen, så var det dørgende stille. Vi satt oss i bilen og var på vei tilbake til hverdagen, samtidig som vi med stor takknemlighet så tilbake på flere fine dager med mye fin fisk og nye bekjentskaper. Det er fint å være fluefisker i Norge. Vi kommer plutselig tilbake, men nå vil vi til Tisleia og håper neste ukes godvær skal være med på å sette i gang ting der oppe også.
Se flere bilder fra turen vår i vårt bildegalleri.
Ned- og oppturer
23.juni 2008
Etter intens planlegging siden en kald novemberdag i fjor var endelig dagen der. Årets stortur til Tisleia og området rundt lå foran oss. Det kalde fjellet ble en skuffelse men totalt sett ble turen en for minnebøkene.
Torsdag morgen satt vi oss i bilen på vei til Tisleia. Turen oppover gikk via Fagernes for levering av en tursekk og sovepose, samt påfyll fra brennevinsutsalget og annet plukk. Alt etter planen. Og, denne turen var planlagt, nøye. Siden november hadde vi gledet oss, slutten av juni i Tisleia og påfølgende godfiske. Stortelt var kjøpt inn, metallkasssa var fylt til randen og flueboksene flommet over av godbiter for ørreten. Men, noen glemte å planlegge været. Fint.
Noen timer etter ankomst ved Svarthølen i Tisleia stod ”Camp Chaos” der i all sin prakt, til tross for regn og kaldt vær. Vi feiret med en boks kald drikke og middag. Elva lå der litt flomstor men evige optimister som vi er, synes vi det så lovende ut.
Første kvelden så vi et par vak fra fisk på grei Tisleia-størrelse, og Frode hadde et par som tok etter flua, men ingen fast fisk. Det fløy forbi en og annen døgnflue, men elva virket overraskende død. Hva skjer?
Vi tuslet noe slukøret tilbake til teltet. Litt Au de Vie hjalp godt på det meste – humør, kulde og optimisme. Den hjalp ikke så mye på formen dagen etter, men en liten utblåsning etter flere måneder med venting var selvfølgelig nødvendig – tror vi.
Fredagen begynte ganske flott, sett fra naturens side. Først jagde vi opp en orrhøne. Vi skvatt. Vi tror den skvatt mer. Så kom en elg løpende over myra før den bråstoppet når den fikk ferten av oss. Lukta vi så vondt etter kun en dag i villmarken? I følge jegeren Geir Ove er brå bevegelser dumt om man ønsker å se elgen en stund, så kameraet fant aldri veien fra kameraveska til hånda. Fin opplevelse var det allikevel.
Sånn fiskemessig ble dagen lite mat for historiebøkene. Så vi to vakende fisk totalt? Ja, sånn omtrent. Begynte vi å tvile på det meste. Ja, sånn omtrent. Innså vi, selv uten termometer at elva sannsynligvis var altfor kald? Ja, sånn omtrent. Var troppens laveste medlem, Geir Oves ekstremvading med påfølgende kaldt Tislei-vann i vaderne, et godt hjelpemiddel for å bestemme vanntemperaturen? Ja, sånn omtrent. Gode råd ble ikke billige.
Etter en kjapp rådslagning i Camp Chaos og vi bestemte oss for å finne alternativer. Tisleia måtte vente til senere, dessverre. Etter en natt hvor temperaturen i lufta droppa til 2 grader, det er jo tross alt sommer i Norge, reiste vi lørdag til Fagernes en tur, vi måtte avreagere litt. Valget falt på den utrolig lite spennende treningskampen mellom Vålerenga og Sogndal på Blåbærmyra. Ikke helt tilfeldig, for mannen med tursekken og soveposen, keeper-Øyvind på Vålerenga, hadde lurt seg til et par fridager for å være med oss på fiske. Hyggelig med besøk.
Ny elv, lavere i landet, nye muligheter. Nyvunnet optimisme og tru på egne ferdigheter, selvfølgelig. En haug med døgnfluer tok ferden nedover elva, og en og annen pinne viste sine akrobatiske ferdigheter men det var ikke før vårfluene begynte å klekke at det ble morsomt.
Frode var førstemann som skulle få smake litt suksess, og et nydelig eksemplar på 650 gram fant veien til håven før den forsiktig ble plassert tilbake i sitt rette element.
I vinden og kulda i Tisleia var Lasse langt nede etter tukling i vind, dårlige kast og det meste som ikke stemte. Da er det godt å kunne blåse ut litt skikkelig. Sinna var han. Blid skulle han bli, for han fikk endelig betalt etter mange turer med uflaks, mest udyktighet og frustrasjon over å ikke lykkes når det gjaldt som mest.
Stabilt vakende fisk, vårfluer ja. Elk Hair Caddies på enden av fortommen. Noen fine flyt og jada, denne er svær. God kamp av en sprek fisk og Lasse satt personlig rekord med et prakteksemplar som dro vekta til 850 gram. Lettelse og glede, både hos bekymrede fiskekamerater og hos bekymret fisker. Ting falt på plass.
En time senere satt alt perfekt igjen. Selvtillitt kalles det kanskje, eventuelt flyt. Enda større fisk denne gangen, den bikka kiloen. 1050 gram ja. Hva skjer? Gøy uansett.
Dessverre for keeper-Øyvind og Geir Ove hadde ikke de helt suksess og søndagen ble en liten nedtur fiskemessig. Keeper-Øyvind reiste hjem igjen på kvelden, troppen var tilbake til det originale. Mandag morgen ga et par fine fisk til Geir Ove og Lasse. Ikke på lørdags-nivå, men hvem bryr seg? Tørrfluefiske er gøy når det sitter.
Dessverre for turen, som var planlagt til 11 dager, hadde Frode pådratt seg lumbago, skiveutglidning, prolaps og det meste annet som de eldste i gjengen gjerne pådrar seg, så vi bestemte oss for en retur til Oslo for å brekke på plass skiver i Frodes rygg. At Tisleia, elva vi egentlig skulle til, ikke hadde satt seg helt enda var også veldig avgjørende for valget vi tok, men det er kun snakk om dager før vi snur tilbake til en eller annen elv, kanskje Tisleia også, på jakt etter ny rekordfisk.
Se flere bilder fra turen vår i vårt bildegalleri og film fra turen i vårt filmgalleri.
Rekordfisk for Geir Ove
14.juni 2008
Noen uvitende sjeler mener at enkelte av og til bruker litt mye tid på å fiske. I løpet av vår forrige tur var er det meget sannsynlig at vi tenkte det samme selv – helt til Geir Ove smalt på sin foreløpig livs fisk på tørrflue.
Nok en gang ble det en litt impulsiv tur for Geir Ove og Lasse denne helgen. Sistemann, Frode, måtte ty til familiære sysler, men vi vet han kommer sterkt tilbake om ikke lenge.
Med noe som lignet frokost, nok snus og pågangsmot satt vi igjen nesa litt oppover i landet. Elva er forøvrig ikke Tisleia denne gangen heller, fortsatt litt stor vannføring der etter vår smak. Vi ankom helgens utvalgte elv rundt halv tolv og været var særdeles bra, til tross for værvarsel om regn og vind. Sola stod på og det var vindstille. Det varte ikke lenge.
Etter et par resultatløse timer bestemte vi oss for at det var på tide med en bedre lunsj. Noen var smått irritert og forbanna over å ha en dårlig dag på jobben, med påfølgende kluss på fortom, dårlige kast og det som hører med, så det var enighet om at en liten time for å roe ned ville være fordelaktig. Omtrent når valget ble tatt kom det en voldsom vind innover dalen og himmelen åpnet seg i en regn- og haglskur sjelden sett. Nå ja, i følge lektor Lenth og lektor Fismen i Tørrfluelandet-filmene er Baetis Rhodani ei møkkaværsflue. Vi så lyst på livet igjen.
Når vi kom tilbake til elva klekket det, mye. Vi talte vel fem forskjellige døgnfluearter og en og annen stripende vårflue. Ørreten fant tydeligvis dette like stas som oss, og tok for seg i en liten matorgie. Allikevel ble det ikke akkurat noen suksess. Lasse lurte opp en liten pinne på under 200 gram og mista en fin fisk. Geir Ove banna. Lasse banna nok litt han også.
Det var igjen tid for å bryte opp litt, så vi flytta oss litt oppstrøms for å sjekke ut en en uprøvd plass i elva. Det første som møter oss er en svær ørret som vaker konstant ute i strømkanten. Stein, saks, papir om hvem som skulle starte, og snike-snike seg på plass. Geir Ove vant stein, saks, papri forresten. Tredje flytet over og bang! Der satt den….ikke. Stille banning. Stakk vi den?
Lasse sine fem kast, ingenting, men så begynte den å vake igjen. Den var ikke stukket, enn så lenge. Geir Ove sin tur igjen, andre flytet og bang! Nei, flua rett ut av kjeften. Høyere banning. Fisken slutta å vake.
Gode råd er dyre. Inn på land, hente seg inn. Oj, det vaker fisk lengre ned. Ny snike-runde, nye flyt. Lasse først nå. Bra flyt og bang! Neida, slapp den også. Hva skjer á? Og sånn gikk nå timene.. Frustrasjonen var til å ta og føle på, mildt sagt.
Rådville karer på tur, hva gjør vi nå? Geir Ove foreslår å reise hjem. Han er lei. Lasse foreslår en liten tur ned elva for å se en annen uprøvd plass. Om ikke annet for å bli litt kjent til neste gang.
Vi labba nå ned, litt umotiverte, men oppdaget tidlig et lite sipvak ute i en strømkant. Unge lovende Fidje får sjansen. Lasse stiller seg litt nedenfor, ugreit å stå midt i bakslengen til fiskekameraten sin.
Så skulle endelig noen få betalt, til gangs. Head and tail over døgnflueimitasjonen og et sinnsykt utras. Denne er tung, for en fisk, mener Geir Ove. Ørreten tar rennafart innover mot oss. Geir Ove sveiver for harde livet, så bråstopp før et nytt utras. 15 meter på backingen nå. Artig. Lasse med håven ler høyt og storkoser seg. Geir Ove med fisk og stang ler i en lettere bekymret tone. Skal jeg miste denne også?
Noen minutter senere var det ingen tvil, denne mistet vi ikke, da den lå pent og pyntelig i håven. En nydelig ørret, som etter veiing og måling ble plassert forsiktig tilbake i sitt rette element. 1050 gram viste vekta. Med god margin ny rekord for Geir Ove. Glede og lettelse oppsummerer vel følelsen hans greit.
Nå hadde plutselig kvelden kommet, og tåka kom sigende nedover elva. Egentlig venta vi bare på at Huldra skulle stikke innom, eller var det Nøkken? Et vakkert skue vinket oss i alle fall farvel for denne gangen og skjønte at disse uvitende folkene som snakket om for mye fiske var nettopp det, uvitende....
Se flere bilder fra turen i vårt bildegalleri.
Tur til Hallingdalselva
7 juni 2008
Årets andre tur gikk til Hallingdalselva, og det ble en fantastisk tur med masse fin fisk.
Lørdag 7.juni planlagte vi en ny tur til fjellet, men etter rapportene fra begna.no som kunne melde om en vannstand i Tisleia på neste 50 kubikkmeter i sekundet måtte vi se på alternativer. Valget falt på Hallingdalselva og vi tok utgangspunkt i delen mellom Ål og Gol.
Været denne lørdagen var fantastisk, nesten for bra. Opp mot 30 grader varmt og sol fra de fleste kanter. På vei oppover dalen skaper vi nesten en farlig trafikksituasjon i det vi passerer et lite løp som virker dødt. ”Der vaka det en stor fisk”, roper Frode og Lasse som den ivrige sjåføren han er, smeller inn bremsen. Lite trafikk, så det gikk bra denne gangen. For øvrig vurderer vi privatsjåfør på fisketur, for det er farlig å være fisker og se vak i elv når man kjører. Vi er sikre på at flere trafikkulykker har kommet som et resultat av dette.
Det såkalte døde løpet var overhodet ikke det. Det var ikke rennende vann, men det så ut som et løp som kun fylte seg med rennende vann når elva var veldig stor. Nå lå det som et lite tjern. Vi stilte oss på en bro og spotta umiddelbart flere fisk på 3-400 gram. Det vaka ganske heftig også. Vi prøvde oss litt fram uten hell og bestemte oss for å fare videre til hva vi hadde kommet for, rennende vann.
Vi startet ganske langt opp på et brekk hvor vi spottet en del fin fisk fra en bro vi måtte over. Det vaket forholdsvis bra, men resultatet ble et par pinner på rundt 100 gram.
Det er begrenset hvor gøy det er i lengden, så vi valgte heller å reise litt lenger ned i elva, til en plass vi har besøkt før. Fin steinbunn og god fart i elva gjorde at vi hadde trua på at kunne det kanskje klekke et og annet. Vi fikk rett.
Vinden var litt kilen og det var vanskelig å spotte fisk i elva, men vi visste av erfaring omtrent hvor det ville være mulig å finne fisk. Litt utover dagen begynte det å klekke noen store døgnfluer, som vi ble enige om at måtte være Aurivilli. Det var også mye mygg og mindre døgnfluer på vannoverflata.
Lasse satt på en flue i størrelse 14 med litt gult på kroppen og lot denne få noen fine flyt over en strømkant. Det tok ikke mange kastene før årets første elveørret var et faktum. En vakker sak på rundt 350 gram som nok satt på plass en og annen skulder for unge Vangstein.
At man er litt rusten i forhold til catch & release etter bildetagning enda får så være.
Ikke lenge etter var det Frode sin tur, da han lurte opp en på rundt 250 gram litt lengre ned i samme strømkant. Vi hadde alle flere fisk som gikk etter flua, men ikke alle tilslagene satt helt som de skulle. Spesielt Geir Ove hadde en småtung dag hvor lite fungerte i det avgjørende øyeblikket men litt utpå ettermiddagen fikk han betalt. Selv om fisken veide rundt 200 gram så var gleden stor. Vi var alle skikkelig i gang med elvesesongen, og storkoste oss med fisket vi hadde fått. Vi oppdaget også at fisken i elva var veldig sprek, noe som gjorde opplevelsen enda bedre.
Utover mot kvelden ble vi litt i tvil om hva vi skulle gjøre. Vinden kom rett inn i strekket vi stod på og vi følte kanskje at vi hadde gjort vårt den dagen på denne plassen. Etter litt vurdering foreslo Frode at vi skulle besøke en plass lengre ned i elva som han ikke hadde fisket på siden han var 16 år gammel. Elva nedenfor Gol er fortsatt rimelig stor, men på nevnte plass renner elva dypt og ganske stilleflytende. Greit nok, vi kunne da ta en titt og om det var trist var vi uansett på vei hjem igjen. Vi kunne ikke drømme om hva som skulle møte oss.
Nesten vindstille og det krydde av forskjellige innsekter på vannflata. Ørreten responderte godt på dette og vi fikk en vakfest uten like sent på kvelden. Vi sneik oss fram til elvebredden og spottet flere fine fisk i kasteavstand. De ivrigste ørretene vaket fem meter fra oss, uten å ense at vi hadde tatt plass på bredden. På grunn av en litt kronglete plass valgte vi å kaste på tur, demokratisk nok.
Geir Ove og Lasse var først ut med snøret, uten noe som kunne ligne suksess. Litt lengre unna så vi en veldig fin fisk som vaka, akkurat utenfor Geir Ove og Lasses rekkevidde. På tide å hente inn ekspertisen. Frode tok jobben på strak arm og etter et par flyt over steg ørreten opp og dro i seg flua. Frode kjørte den etter alle kunstens regler, men fisken var sta og la seg på siden i en strømkant nærme land. Etter litt fram og tilbake gikk fisken seirende ut og lurte flua ut av kjeften.
Frode skulle få sin revansje, til gangs. I løpet av noen hektiske kveldstimer landet han to ørret på over halvkiloen, den største opp mot 700 gram. Geir Ove og Lasse bomma på et par tilslag og fikk ingen fisk på land, men storkoste seg over fiskekompis Frodes store dag i Hallingdalselva. Se video og bilder fra turen ved å klikke å klikke på linkene.
Siden det var sent, tok vi oss kun en liten tur til
Stuguelva. Stuguelva en elv som renner inn i Tisleia sånn omtrent midt
mellom Vasetdansen og Furuhytten. Lasse har brukt mange timer i Stuguelva,
i ei lita lone der i løpet av oppveksten. Stuguelva var flomstor denne
gangen, og det var ikke et vak å se så sent på kvelden. Vi tok heller
turen tilbake til hytta for å planlegge lørdagen. 