Tobben forteller om sin tur til Kola .

Årets sesong har vært merkelig. Svært ustabile værforhold har gjort fisket kilent. Utrolig nok har jeg aldri fått flere ørreter over 1 kilo i Norge. Status pr. dags dato er 8. (Og sesongen er ikke over engang).

Og så dro jeg til Russland. Jeg har alltid vært litt lunken i forhold til å dra på fisketur til Russland, men ble overtalt i et svakt øyeblikk på høsten i fjor. Reisen dit kommer jeg aldri til å glemme. Vi kjørte minibuss fra Kirkenes til Murmansk. Jeg har alltid klaget over veistandarden i Norge, det skal jeg aldri gjøre igjen. Denne delen av reisen huskes bare som en lang dårlig attraksjon på Tusenfryd, selvfølgelig avbrutt av passkontroller med jevne mellomrom. Fremme i Murmansk gledet jeg meg til den siste varme dusjen før en uke på tundraen. Det burde jeg ikke ha gjort. Der var det kun kaldt vann. Grytidlig neste morgen ble vi henta og kjørt til helikopteret. Endelig ble vi løfta inn på tundraen. Vårt første camp ble på Oset ved Home Pool i elva Kharlovka.

Elva her rant raskere enn jeg er vant til og hadde mer markerte høler og brekk. Mygg var det hysteriskt mye av til tider, men ordentlige insekter glimret med sitt fravær. Det var bare å brette opp ermene, sette på en stor vårflue og blindfiske til man så mannen med jåen eller alternativt en bjørn (Det siste ikke helt usannsynlig). Denne formen for fiske høres kanskje ikke spesielt attraktivt ut, men det er ikke så galt alikevel når man har sjangs på fisk opp mot 4 kg.

Den første kvelden hadde levert ganske bra. Jeg hadde hatt bra fiske i en strøm øverst i Home Pool og syntes jeg hadde fått stor fisk. Da var det endelig min tur til å fiske på det innbydende brekket der Home Pool rant ut i et 300 meter langt stryk. Jeg har lest mange artikler i diverse fluefiskeblader om hvordan  man skal avfiske brekk. Det er bred enighet i at man skal starte helt nederst og sakte fiske seg oppover, mens man holder lav profil (som alltid). Jeg krabba meg oppover brekket mens jeg systematisk fisket meg høyere. Helt øverst på brekket kunne jeg litt skuffa konstantere at jeg ikke hadde hatt sett snurten av fisk. Nå gjenstod det bare å avfiske strømmen forann en gigantisk stein helt andre siden av brekket. Jeg hadde hørt flere luringer si at fisken på Kola likte å stå foran store steiner, ikke bak som mange av de prikkete vennene vi har her hjemme gjør. Nervøst la jeg ut flua, menda og så den flyte nedover mot steinen. Tiden stod stille da et monster av et ørrethode kom opp og tok med seg flua mi ned i dypet. Jeg gir tilslag og stanga flater helt ut, mens snella hyler. Jeg takker høyere makter for at fisken ruser opp i Home Pool og ikke ned i stryket. Fem minutter senere ser alt langt mørkere ut da kjempen bestemmer seg for å gå ned brekket og utfor stryket. Jeg roper om hjelp og løper etter. Hjelpen var langt unna og jeg måtte klare meg selv. Flere ganger får jeg pressa fisken inn i roligere partier i stryket, men hver gang jeg lurer håven ned i vannet fyker den brutale fisken ut i strømmen igjen. Pulsen hamrer intenst i panna og jeg er sikker på at jeg kommer til å miste den. Jeg lykkes med å få den inn i det siste "rolige" partiet før et skummende hvitt parti av stryket. Dette er siste sjangsen. Kjempen glir motvillig inn i håvmaskene og alt blir tåke.

Kharlovka fortsetter å gi fint fiske i noen dager til så skulle vi teste ut Litza. En mer roligflytende elv en Kharlovka. Her var desverre vannstanden lav og vanntemperaturn litt høy så fisket ble vanskeligere, men det er her jeg fikk turens sterkeste fiskeopplevelse. I en søm stod det en fisk som var mer eller mindre steady. Flere hadde prøvd seg på den i løpet av dagen ,men ikke fått den til å ta. Sent på kvelden ble det min tur. Alle hadde lagt seg og jeg hadde elva for megselv, der den lå og skinte i midnattsol. Fisken var oppe ca. hvert 5 minutt. Det var ikke insekter på vannflata inne hos meg, men det var ikke godt å si hvordan det var ute i strømmen hos fisken. Hele flueboksen ble prøvd sånn ca. i denne rekkefølgen, vårfluer, vårflueklekkere, duns, døgnisklekkere, maur, klinkhammer, mygg i forskjellige stadier og til slutt satt jeg på en Spent Spinner, flua jeg ikke rører om jeg ikke ser noen spinnere i luften. Jeg var sliten etter en lang dag (og etterhvert natt) med fisking, på denne fisken alene hadde jeg nå stått i ca 1,5 time. Følesen var derfor ubeskrivelig da prakteksemplaret av en ørret rulla over spinnern min. Jeg stramma opp og en morsom kamp fulgte. Det var utrolig tilfredstillende å se fisken gli inn i håven.

Jeg titta på klokka og så at den var 04:30. Det var 4,5 timer til frokost, det var kanskje på tide å legge seg? På vei opp til teltet stakk jeg alikevel innom felleslavoen og tok med en seiers-Cola. På høyden ved teltet satt jeg meg ned og hadde den beste 5 minutteren på hele turen. Jeg hadde lurt en stor og vanskelig fisk, det var vindstille, varmt og deilig. Livet var fantastiskt!! Ganske fornøyd gled jeg ned i soveposen den kvelden.

Den nest siste kvelden bestemte jeg meg for å vade over elva i et svakt øyeblikk. Jeg gikk opp til sjønakken. Der fikk jeg turens største fisk. Da ørreten lå i håven slo det meg at denne turen hadde gjort noe med meg. Der hadde jeg kjørt og håvet en gigantørret på 3,3 kg nesten uten å være nervøs. Sykt!! Kanskje på tide å dra hjem?

Skjebnen ville at den neste og siste dagen vår på Kola ble ødelagt av en ekstrem storm. Jord og vann fløy som prosjektiler i lufta og to lavoer og to telt tok kvelden. Grytidlig neste morgen skulle vi hentes av helikopteret og vi begynte å bli redde for at vi kom til å bli værfaste der ute på Tundraen. Men neste morgen hadde vinden løya så helikopteret kunne fly. Og den siste hadet-hilsningen fra representanten til Kharlovka Company (tur-arrangøren) var ganske passende: Thank You for surviving!!

23 ørret over kiloen på 1 uke er ganske drøyt. 13 av disse var over 2 kg og 2 av disse var over 3 kg. Kola er en annen verden. Jeg setter min lit til at "fiskestørrelse er herlig relativt" og gleder meg veldig til det visuelle høstfisket i norske elver fremover.