Lasse forteller om sin tur til Kola .

Fredag 16. juli startet det som skulle bli en lang tur ut på tundraen i Russland. Fly til Kirkenes før en firetimers minibusstur til Murmansk. Joda, veiene i Russland er ikke det man skryter mest av, men med glede av å være på vei og en forventning godt skrudd opp gikk det egentlig ganske greit. Litt må man da ofre for noe fint som venter.

Lørdag ventet to nye timer på under middels gode veier før vi endelig kunne sette oss i helikopteret for å bli flydd innover ødemarken der oppe på Kola-halvøya. Vi ankom den første campen, Oset i elva Kharlovka. Jeg følte meg umiddelbart hjemme, navnet Oset ringer godt for en som har brukt noen timer i Tisleia. Kokken Tor, eller Vasiliy som han også heter, ba oss sette opp våre egne fjelltelt før vi fikk streng beskjed om å komme oss i elva. Han skulle sette opp camp og lage middag. Vi var ikke vonde å be.

Home pool var stor og dyp, og hadde et meget markert brekk. Som vinner av stein-saks-papir fikk jeg velge plass først, noe som ikke nødvendigvis var en vinnerformel. Det tok vel omtrent fem minutter før Dun Ove kroket turens første fisk, en nydelig brunørret på halvannen kilo. Det var ikke voldsomt med klekkinger av noe som helst, men fisken på Kola er såpass sympatisk at man kan få den til å ta tørre fluer på typiske stamplasser. Jeg fisket av brekket og bommet på tilslag. Jeg fisket av brekket igjen, fikk fast fisk og et sykt utras oppstrøms, før kroken bøyde seg ut. Jeg hadde adrenalin i hele kroppen, men endte fiskeløs første kvelden. Jeg synes jeg taklet det overraskende greit, jeg var jo tross alt førstereis.  

Etter en overraskende god natts søvn ventet en ny fiskedag. Det var bare å få på seg uniformen og kaste seg ut i det. Vi gikk litt nedstrøms og kom oss i posisjon. Svupp og en ørret av grei størrelse slukte flua mi. Rett under to kilo, og ny personlig bestenotering. Lykke!
Og det var nettopp denne plassen som skulle bli min gullrenne der oppe. Like etter smalt det på nok en fisk og jeg roper på Dun Ove for litt hjelp til håving, bare for å se at han selv har nok med egen fisk. Vi ler og hoier, kjører fisk og har det fantastisk. Håver hver for oss før vi møtes for obligatorisk bildetagning og veiing. 2,1 kilo veide fisken min. 2,1 kilo veide Dun Ove sin. Synkronkjøring av fisk og bestenotering på begge. For et sted.
Den bestenoteringen ble timen senere slått for mitt vedkommende, da en ny fisk hadde stelt seg opp i samme område. 2,5 kilo skled etter litt om og men inn i håven, og turens største fisk for mitt vedkommende var et faktum. Før turen hadde jeg to målsetninger. Først og fremst ny rekord. Den løste seg greit. Og hvis jeg lykkes med rekord, var neste mål fisk over to kilo. Jada, funka det også.

Noen fiskeopplevelser sitter bedre enn andre, og dagen etter fikk jeg en sånn opplevelse. Etter litt trått formiddagsfiske ute at noen av vårflueimitasjonene mine var spennende nok for Kola-ørreten, valgte jeg å sette på selveste Fru Fortuna, Madame X. En bitteliten ørret, 50 gram og omtrent like stor som flua, tar denne og kroker seg selv. Noe motløs drar jeg inn for å frigjøre minifisken men fem meter før jeg er i mål hugger det hardt og brutalt. Jeg skjønner lite eller ingenting og tror først jeg må ha undervurdert fiskens størrelse noe voldsomt, men skjønner raskt at det utrolige har skjedd. En tokiloskubbe, sannsynligvis ganske sulten, kjører kanibaltrikset og sluker den lille stakkaren og kroker seg selv i samme slengen. To fisk på et kast og en flue. Mildt sagt spesielt og ikke minst voldsomt morsomt.

Voldsomt morsomt fikk Dun Ove det utpå kvelden også, da han lurte opp den største ørreten jeg har sett med egne øyne. 3,8 syke kilo fordelt på en feit og brei kubbe av en ørret var sykt, selv for meg som håvet svømmegrisen.

Ørreten på Kola er spesiell, og den oppfører seg på en annen måte enn jeg noen gang har opplevd. Når man opplever at en ørret prøver å sipvake i seg en museimitasjon i størrelse 4, føler man at ting er ute av kurs. Det er sykt og morsomt på en gang. Man går rundt med adrenalin veldig ofte, og har trua på hvert eneste kast man tar. Følelsen av å være helt borte fra folk og fe, uten tilgang på noe som ligner mobil eller internett, og bare loffe fra fiskeplass til fiskeplass er noe jeg helt klart anbefaler til alle som har muligheten.

Siste del av uka var vi i elva Litza, som var litt varmere enn Kharlovka og det var litt lite vann i elva. Det ble ikke like mye fisk der, men også her var det flotte opphevelser. Her var det også eneste gangen jeg fisket på en steady vakende fisk. Jeg prøvde alle vårflueimitasjonene jeg hadde, uten hell. Jeg prøvde forskjellige duns, uten hell. Så kom Tobben, bra mann, bort. Han ba meg prøve en spent spinner, da han selv hadde opplevd noe lignende kvelden før. Man hører da på erfarne fjellfolk, og på det første gode flytet, etter et klønekast først, steg en tokilos nydelig Litza-ørret til overflaten og tok spinneren min med den største selvfølgelighet. Fantastisk.

Jeg har aldri vært veldig fan av streamerfiske, hvis ikke jeg står og dunker etter sjøørreten. Nå skal det innrømmes at det kanskje ble noe sånt som 30 kast med streamer oppe på tundraen der, men siste fiskekvelden, etter kyndig rådgivning av turleder Erlend, skjønte jeg greia. Midt i en sterk strøm rett nedenfor et brekk smalt det på en fisk på 2,3 kilo. Den fisken ga meg også den kuleste kjøreopplevelsen der oppe, og da synes jeg det var greit å feire med en tedoktor eller to i lavvoen etterpå.

Siste dagen våknet jeg, litt tung i skjæret, mest fordi jeg visste det var siste fiskedag. Jeg ville overhodet ikke hjem. Etter nok en god frokost skulle vi bare hoppe i vaderne, men tundraens vrede ville det annerledes. Vind, type storm, kom innover og riflet opp vannet ovenfor brekket så vi trodde vi var midt i Nordsjøen. Det blåste minibusser og semitrailere i kasta, og telt bikka under. Lavvoene til Kokken Tor gikk også fløyten. Det var bare å smøre seg med godt humør og krype i soveposen sammen med god musikk, en god bok og et godt sovehjerte. Kjipt å miste en hel fiskedag, men når man først har valgt en utendørshobby må man regne med sånt.

Litt vind ødela ikke totalopplevelsen av denne turen. Ja, det ble kanskje ikke like mange fisk som man kunne håpet på, men med ti fisk over kiloen hvor fem av de var over to, var jeg strålende fornøyd, tatt forholdene i betraktning.  Det var ofte jeg tok meg selv i å nynne på Jokkes klassiker, ”Eller var det en drøm”. Det føltes av og til som en drøm, en drøm jeg ikke ville våkne fra, en drøm jeg vil oppleve igjen. En drøm jeg skal oppleve igjen – kanskje allerede neste år.